-Jeg tror jeg vil ta abort.

-Vi må ta en ultralyd.

-Ikke vis meg bildene.

-Du skal ha tvillinger.

Gynekologen bestemte seg allikevel for å vise meg bildene. Jeg fikk de med hjem. Og da begynte jeg å se på dem. Mye. Jeg begynte å forelske meg i de to små vesener. Jeg begynte å snakke til dem. Jeg begynte å ombestemme meg. Etter en uke skulle jeg tilbake til gynekologen.

-Jeg har ombestemt meg. Jeg vil beholde dem.

-Jeg finner ingen hjerteslag. De er døde.

HVA? Det kunne kunne ikke være mulig. Nettopp hadde jeg vunnet to mennesker. Skal jeg ha mistet dem igjen?

Jeg klarte ikke å holde tilbake tårene.

-Hva skjer nå?

-Enten du får veldig vondt og da må du dra på sykehus for en utskrapning. Ellers så kan vi bestille utskrapning nå. Du kommer til å blø.

Gråtende tok jeg trikken hjem. Følte meg helt matt og utslått. Redd. De følgende dagene er tåkete. Min daværende kjæreste som er pappaen til min datter var i India på denne tiden. Eller var det Thailand? Jeg fikk besøk av en snill venninne.  Det var veldig rart å ha to lik i kroppen. Utrolig rart. Noe stort hadde skjedd i meg. Hormonene tok tak i meg og ristet meg. Jeg gråt mer eller mindre hele tiden. Må huske at jeg også er høysensitiv og føler enda sterkere. Syntes det var skummelt. Ville ikke på sykehus. Men jeg måtte. Husker ikke helt selve operasjonen. Jeg fikk lov å dra hjem.

En uke senere fikk jeg store underlivs smerter. Hva skjedde nå? Etter jeg hadde snakket med legen kom hun frem til at utskrapningen kun hadde fjernet deler av barna. Det var rester igjen. Dette kan utvikle seg til kreft når man ikke er grundig. Jeg måtte inn igjen. Husker ingen detaljer bortsett fra at jeg begynte å bli sarkastisk og likegyldig. Sint. Hvordan var det mulig? Hvorfor måtte jeg gå gjennom alt dette? Jeg satt og ventet på sykehuset ved siden av mammaen min. Jeg gråt uten pause. Hun klarte ikke å støtte meg og virket sur. Lå på operasjonsbordet. Personalet trodde jeg var nervøs og prøvde å berolige meg og forberede meg.

-Dere trenger ikke gjøre det. Jeg driter i hva som skjer med meg nå. Bare gjør jobben deres og ferdig.

Tror de ble ganske overrasket.

Jeg ville bare bli ferdig og få lov å få livet mitt tilbake. Men det var jo ikke bare det fysiske. Det handlet om noe psykisk også. Fikk timer i en rådgivning.

-Du pleier ikke leve så fort.

-Nei.

-Du kan ordne begravelse.

Jeg klipte det lange håret mitt kort. Dro på fotokurs på Island. Begynte å jobbe veldig mye. Vi ordnet en begravelse. Jeg følte veldig sterkt at jeg ønsket det. Klarte ikke å leve med at mine barn skulle bli kastet i søpla. De rundt meg rullet med øynene.

-Hvorfor må du ha en begravelse? Dette er jo bare tull. HERREGUD.

Om jeg kunne si noe til dere som har rullet med øynene og var kalde mot meg når alt dette skjedde. Ikke behandle andre mennesker sånn. Ikke gjør narr av andres følelser og behov. Du aner ikke hva de går igjennom. Om dette er det jeg trengte for å finne en fred og avslutning, om det er det jeg trengte for å kunne fortsette livet mitt på en positiv måte, then so be it. La andre være i fred. Ikke baksnakk. Det var så mange som skulle gi meg sin mening opp i alt dette.

-Kjæresten min synes du bør ta abort.

Hva i helvete? Ikke bland dere inn. Det er så utrolig personlig. Vi mennesker har mye å lære om hvordan man skal behandle andre opp i en slik situasjon.

-Jeg er gravid.

-DRITT!

Vis mer respekt, folkens. Vær støttende, ikke dømmende. Ikke gi råd om ting du ikke engang ble spurt om. Ord kan skjære som kniver.

Enden av visa var at min daværende kjæreste kom tilbake fra Thailand. Han flyttet inn hos meg i Tyskland. Vi hadde noen fine år sammen. Jeg tok min master og han hjalp meg. Han var den eneste som noenlunde forsto hvordan jeg hadde det. Og han var fantastisk og støttende, dømte meg ikke. Han gjorde alt som jeg ville det. Det var gull verdt. Etter jeg hadde tatt min master flyttet vi til Norge og fikk vår vakre datter sammen. Når jeg ble gravid i Norge var det ikke et sekunds nøling om vi skulle beholde henne. Selv om det ikke var planlagt. Hun ble en utrolig fin trøst. Dessverre skar forholdet seg etterhvert av andre grunner. Men vi har mye som forbinder oss. Vi skulle hatt tre barn sammen. Disse barna var antagelig en gutt og en jente og de skulle vært 15 nå. Født i oktober 2001.

Tårene renner ned kinnene mine nå. Jeg visste ikke at det fortsatt var så mange følelser knyttet til dette. Lenge har jeg kviet meg for å skrive dette innlegget. Men det føles godt å få det ut. Det må jo være flere som har opplevd dette. Du kommer til å bli lykkelig igjen. Du kommer deg over det. Anerkjenn dine følelser og gjør det som skal til for å komme over det. Ikke bry deg om hva omverdenen måtte mene. Få forstår og det er DIN reise. Sender en stor klem til alle som har opplevd spontanabort<3

#spontanabort #tvilling #utskrapning #blødning #sykehus #helse #familie #barn #lege #begravelse

Alle delinger blir satt pris på!

Følg Freshsister på Facebook!

Er du alenemamma? Bli med i vår Facebookgruppe «Lykkelige alenemødre»

Skriv kommentar

Vennligst skriv din kommentar
Vennligst skriv inn navne ditt her